Dette stedet kalles Lund, et navn som peker til svunne tider, da en lund var en vanlig betegnelse på en parkhave. Her, mellom høye furutrær, finnes siste rest av det romantiske parkanlegget som ble anlagt ca. 1800 av Christine Marie og Peder von Cappelen. En sti fra Eidsfos Hovedgård førte ned til denne halvrunde oppfylte flaten som er holdt på plass av en enkel steinrekke. Eierne av Eidsfoss jernverk og deres gjester kunne herfra nyte utsikten over Eikeren. Så kunne de fortsette videre nedover, forbi den lille badepaviljongen som lå ved den nå forsvunne Hammerbekken, og helt ned til vannet. Lunden var foredlet natur der man benyttet triks fra landskapsmaleriet for å få frem pittoreske, altså billedskjønne, scenarier som kunne oppleves fra stier og plasser. Vi kan se for oss Maja (Marie von Cappelen) og hennes venninne Christiane Koren, som på begynnelsen av 1800-tallet «… giennemvandrede … den deylige Lund, hvor hver Plet er saa godt nyttet, hvor Harmonie og Simpelhed overalt møder og smigrer Øyet, uden nogensinde at trætte det ved det Overlæssede.»
På 1950-tallet ble musikkpaviljongen bygget her, der arbeiderne samlet seg for dans og moro utendørs. Her ble det arrangert ulike korps- og musikkstevner. Eidsfossdagen ble arrangert her første gang i 1958 og Sang- og Musikkens dag var en årlig begivenhet. Fortsatt arrangeres det ulike forestillinger her.
«Synken»
Den røde bygningen kalles «Synken», og er fra 1915. Synken er kontroll- og rensestasjon for vanntilførselen fra Bergsvannet til kraftstasjonen nedenfor. En tunnel under Hovedgårdens tilbygg fører vann fra Bergsvannet til kraftstasjonen, med utløp omtrent der den tidligere «Hammerbekken» rant ut i Eikeren.
Bildet over er av Else Marie Backe, og ble tatt under en søndagstur til Sagkollen, som ligger på motsatt side av Bråtagata og verket. Det viser likevel noe av den stemningen som det var meningen at man skulle komme i her på Lunden.
Bildet er tatt ca. 1900, på slutten av en æra da den borgerlige kulturen dyrket naturen som et sted for refleksjon over de «store tingene».
Håndkolorert av Bjørn Vangen.
Under kan du se en film av Christian Erik Nordby
