På tunet, som ligger mellom «Sentrum» og stedet der jernbanestasjonen lå frem til den ble revet på 1960-tallet (der vannverket ligger i dag), finner vi flere interessante bygninger fra tidlig 1900-tall.
Eidsfos Hall
Trebygningen Eidsfos Hall, eller Hallen, stod ferdig året etter. Hallen ble satt opp av arbeiderne ved verket, men det ble bekostet av verkseierens kone Thrine Schwartz, født Anker. Hun gav et privat bidrag på 2000 kroner til formålet, men med pengene fulgte noen ganske strenge betingelser. Huset skulle være til opplysning og dannelse av arbeiderne, mens politisk agitasjon var bannlyst. En gryende politisk bevisst arbeiderklasse fikk derfor snart behov for et nytt forsamlingshus, og Varden i Orevika stod ferdig i 1931.
I dag er Hallen et populært og rimelig selskapslokale. Her arrangeres det både konserter, dåp, konfirmasjon, bryllup, møter, kurs og fester av alle slag. Det er kjøkken, kjølelager, scene, dansegulv, rustikk bardisk og ikke minst – en fantastisk beliggenhet med utsikt over Eikern og flotte utearealer.
Kraftverket
Verkstedene og eiernes to hus, Bekken og Hovedgården, hadde hatt innlagt strøm helt siden 1895 (og Hallen fra 1909). Strømmen ble produsert i den gamle mølla ved elva, som ble bygget om til et dynamohus. Møller Lars, som hadde ansvaret for det lille kraftverket, som trengte kontinuerlig tilsyn, blinket tre ganger med lysene i ellevetiden, for å varsle at strømmen snart ble skrudd av for dagen. Når det var dans på Hallen sies det at spellemennene tok kveldens siste dans da dette skjedde. Dersom det var middagsselskap på Hovedgården, der Schwartz-familien holdt til, eller i Bekken, villaen til Thon-familien, som eide Eidsfos verk A/S sammen med Schwartzene, varslet blinkingen at det nå var tid for å legge seg eller tenne levende lys.
Når Dynamohuset i den gamle mølla brant ned i 1914, satte man straks i gang med å bygge nytt kraftverk ved Eikern med tunnelforbindelse til Bergsvannet. Kraftverket stod ferdig i 1915, og ut på 1920-tallet fikk også arbeiderboligene innlagt strøm. Samtidig ble det satt opp fellesvaskeri både på Gata og i Bråtagata. Det var nok kjærkomment for husmødrene, som inntil da hadde vasket klær ute, sommer som vinter. Om vinteren måtte man slå hull i isen for å komme til vannet, noe som gav mange av kvinnene varige men.
Badet
Fellesbadet, den lille murbygningen ved siden av kraftverket, ble bygget i 1908 som fellesbad for arbeiderfamiliene. Det var et stort løft for de hygieniske forholdene.
Klekkeriet
Den lille røde bygningen som ligger mellom Badet og Eidsfos Hall er et oppdrettsanlegg for ørretyngel som var i drift til ca. 1975. Om høsten hentet man gyteklar ørret i bekkene i Eidsfoss, som man strøk for å få ut egg og melke. På Klekkeriet ble det blandet og smolten klekket i store kar. På våren ble yngelen frakta til det som kalles Fiskedammane, ved Gastholtbekken i Vassbotn. De er fortsatt intakte. Der vokste ørreten til de utpå høsten ble satt ut for å vokse seg større i forskjellige vann i området. Klekkeriet stod opprinnelig på Hurta husmannsplass og ble flytta dit det står i dag i 1933, da det ble gitt som gave fra Eidsfos Verk til Eidsfoss Fisker og Jegerforening.
Alle tiltakene på begynnelsen av 1900-tallet bidro til en betydelig bedring i levekårene for beboerne på Eidsfoss, og kan ses som uttrykk for datidens sosial-liberalistiske ide om at man gjennom å bedre arbeiderklassens kår kunne motvirke sosialismens framvekst.
Bilde: Kyrre Hansen
Tegningen øverst på siden viser hvordan området rundt Eidsfos Hall kan ha sett ut i 1914, da det nye kraftverket var under oppføring.
Illustrasjon: Marianne Karlsen
