Skip to Content

Krafta fra det 17 meter fallet mellom Bergsvannet og Eikern hadde økonomisk betydning også før jernverkets tid. Allerede på 1300-tallet var det etablert tre møller langs Eidselven.

Rundt midten av 1500-tallet kom den vanndrevne oppgangssaga til Norge. Slike sager var gjerne eid av borgerskapet i byene, som satt på handelsprivilegiene. På Eidsfoss var det to sager i 1545, og disse var eid av en prost i Tønsberg. På 1600-tallt var det opptil tre, og da jernverket ble anlagt, falt sagene og deres privilegier inn under Eidsfos Verk. I 1854 oppførte Verket en mer moderne sirkelsag ved utløpet i Eikern.

Et jernverk etableres

I løpet av 1600-tallet ble det grunnlagt mange jernverk i Norge. På denne tiden kjempet Danmark-Norge og Sverige om hvem som skulle ha den ledende stillingen i Norden, og dette førte til at det ble stadig viktigere for Danmark-Norge å bli uavhengig av svensk jern. Det at både våpen og ammunisjon ble laget av jern, gjorde det til den soleklart viktigste strategiske råvaren. Jernverkene hadde sin første storhetstid i forkant av «Den store Nordiske krig», som brøt ut ved begynnelsen av 1700-tallet. Likeledes var tiden før Napoleonskrigene 100 år senere, en oppgangstid for bransjen. Den tette koblingen mellom jern og krig illustreres ved at alkymistene betegnet grunnstoffet med det samme tegnet som symboliserer maskulinitet og krigsguden Mars. Norge hadde gode forutsetninger for jernproduksjon, på grunn av god tilgang på vannkraft, skog og jernmalm.

Masovnen

Masovnen var Jernverkets hjerte. Teknologien var i virkeligheten en forbedret versjon av den gamle metoden med å blestre myrmalm, men masovnen gav mulighet til å produsere jern i en industriell skala. De norske jernverkene som ble anlagt på 16- og 1700-tallet, var basert på masovn-drift. Jernmalmen ble først røstet i den nærliggende røsteovnen. Så ble den lagt lagvis med kalk og trekull i masovnen. En belg drevet av fossekraft sørget for at temperaturen ble høy nok til at malmen smeltet. Masovn-mesteren brukte alle sine sanser for å avgjøre om blanding og temperatur var riktig, og en erfaren mester var avgjørende for et godt resultat. Jernet samlet seg på bunnen av ovnen, mens slaggstoffene fløt opp til toppen. Råjernet ble tappet ut og støpt i åpne eller lukkede former. Masovnen gikk kontinuerlig i 2 til 3 år av gangen.

Teknologi og ekspertise ble i den første tiden hentet fra Tyskland, og kunnskapen ble gjerne overført fra far til sønn. Først da Bergverksakademiet på Kongsberg ble etablert i 1757, utviklet Norge egne fagmiljøer på relevante områder som metallurgi. I løpet av 1800-tallet opplevde de norske jernverkene stadig sterkere konkurranse fra utlandet, særlig England og etter hvert USA. Den lange fredstiden gav samtidig lav etterspørsel. På Eidsfoss ble jernproduksjonen faset ut i løpet av 1880-årene, da man i likhet med de fleste norske jernverk gikk over til å bli et rent jernstøperi. Det innbar å smelte om skrap i kupolovner fremfor å fremstille eget jern i en masovn. De siste ovnene ble produsert på Eidsfoss i 1961.

Da verden kom til Eidsfoss

Det Eidsfossische Jernværk ble anlagt på Kongens initiativ. Han ga det ærefulle oppdraget til generalløytnant Caspar Herman Hausmann (1653–1718) i 1697. Den vellykkede trelasthandleren og generalen kom fra det tyske hertugdømmet Holstein, som på denne tiden var i union med Danmark-Norge. Hausmann var halvbroren til Ulrik Fredrik Gyldenløve, Stattholder i Norge, greve av Larvik og innehaver av Fritzøe jernverk.

Det første Hausmann måtte få på plass, var en avtale med Grev Wedel-Jarlsberg, om å overta privilegiene som var knyttet til driften. Dette gjaldt rettigheter til naturressursene og mulighetene til å beordre bondebefolkningen i området til produksjon og frakt av trekull og jernmalm. Det tok over et år å få avtalen i havn, men Eidsfoss vokste snart til å bli et aktivt verkssamfunn. En jernplate fra 1698 viser 9 forskjellige bygninger og i løpet av 1700-tallet vokste de tre arbeidermiljøene Hauane, Bråtagata og Gata frem og Eidsfos Hovedgård fikk den formen den har i dag. Etter Caspar Hermanns død i 1718, drev hans kone Karen Toller verket til hun døde i 1742. Deres sønn Fredrik Ferdinand drev frem til 1753, da det ble overtatt av Hagemann, som også bygget staselige Gausen gård i Holmestrand. Etter Hagemann var blant annet Bartholomæus Rasch og Deichmann-brødrene inne på eiersiden, før Cappelen-familien overtok i 1795.

Kull og konflikter

De norske jernverkenes privilegier innebar flere sær-rettigheter, som unntak fra å betale tiende og verve soldater til krigen. Eierne av jernverkene hadde rett til å utnytte naturressursene i området rundt jernverket og kunne beordre bøndene innenfor cirkumferensen (en radius på ca. 3 mil) til pliktkjøring av malm og produksjon og frakt av trekull. Bøndene i vestfold nøt en relativt fri stilling til å bestemme over eget arbeid og jord, og hadde det også forholdsvis behagelig økonomisk. De mente de fikk dårlig betalt i forhold for malmkjøringen i forhold til slitasjen på hester og mannskap. De klagde også over behandlingen de fikk da de leverte på jernverket. Bøndene hadde en mektig alliert i forvalteren til greven, og kampen mellom bøndene og Hausmann varte i flere år. Utfallet ble at bøndene i tilknytning til Eidsfoss fikk bedre vilkår enn bønder ved mange andre norske jernverk. Det er imidlertid ikke tvil om at kullbrenningen og kullkjøringen også ble en viktig biinntekt for mange småbønder i området.

Peder og Marie von Cappelen

Drammensborger, trelasthandler og kjøpmann Peder von Cappelen drev Eidsfos Jernverk fra han kjøpte det i 1795 til han døde i 1837. Han drev også flere andre jernverk og sagbruk, i tillegg til en omfattende handelsvirksomhet. Det var en god periode for jernverket på Eidsfoss. Cappelen anskaffet en modernisert masovn og bygget et bedre veinett i området. I 1824 kjøpte Cappelen opp Kongsberg Jernverk med gruver, skog og sagbruk, og dette skapte gode synergier for Eidsfoss Verk, som taklet motgangstidene i kjølvannet av Napoleonskrigene bedre enn de fleste.

Peder var gift med Christine Marie, og de to bodde sammen med sine to døtre på hovedgården. Etter at mannen døde i 1837, flyttet Madame Cappelen til Christiansfeld i Danmark, for å slutte seg til Brødremenigheten, en pietistisk retning innen kristendommen hun bekjente seg til, som hadde bygget denne mønsterbyen. Herfra drev hun jernverket sammen med sine døtre og svigersønner. Christine Marie er kjent som Norges første kvinnelige botaniker, og hun samlet og registrerte floraen på Eidsfoss. Det resulterte i den håndskrevne floraen; Vildvoxende Planter paa Eidsfoss og Omegn, et verk som har dannet skole for senere floraer. Boken finnes på Botanisk Museum i Oslo.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tønsberg-Eidsfossbanen gav nye muligheter

Det var i 1870-årene at Eidsfos Verk gikk gradvis over til å bli en ren støperivirksomhet, og i 1884 blåste man ut masovnen for siste gang. Da satset bedriften utelukkende på å smelte om skrap i en såkalt Kupolovn, noe bedriften hadde begynt med i de første tiårene på 1800-tallet, i stedet for å lage råjern ved hjelp av masovnen. I støperitiden produserte man i tillegg til de klassiske vedovnene, maskiner for landbruket og støpegodsartikler, noe som var populære artikler i borgerlige hjem, som vindussprosser, stakittgjerder og hagemøblement. Vognene til Tønsberg-Eidsfoss-banen, som åpnet i 1901, ble alle produsert på Eidsfoss, og bedriften fortsatte å produsere jernbanevogner på Sundland i Drammen frem til 1968. En virefabrikk, der det ble produsert metallduk (vireduk) til papirindustrien, ble etablert i det tidligere jernstøperiet etter nedleggelsen, og denne fabrikken eksisterte frem til 1988. I dag er det Markem, som blant annet produserer stålrør til offshore-virksomheten, som holder industrivirksomheten i hevd på Eidsfoss.

Rivningstid og framveksten av et nytt samfunn

Etter nedleggelsen begynte fraflyttingen å gjøre seg gjeldende, og på 1970-tallet var forfallet mer enn tydelig. Verket ønsket å rive flere av bygningene for å bedre utkjøringen fra industriområdet, og planene for en ny fylkesvei innebar at de fleste arbeiderboligene i Bråtagata måtte rives. Dette var foranledningen for at en gruppe entusiaster engasjerte seg. De fikk støtte fra antikvariske myndigheter og fremstående kulturpersonligheter. Det ble dannet en stiftelse som skulle ta vare på og skape liv og lys i de gamle husene igjen, og trafikksikkerheten ble løst ved å sette opp fartsdumper og innføre 30 km/t gjennom sentrum. På slutten av 1980-tallet ble det nedlagt et stort arbeid i å sette opp kulturstien, som en del av et sysselsettingsprosjekt, og mange bygninger ble også satt i stand. Kort tid etter ble Hovedgården organisert som en egen stiftelse, så også Eidsfoss Industrihistoriske Samlinger, som etablerte sin utstilling i samarbeid med Vestfoldmuseene i den gamle lagerbygningen ved Eikern. Kombinasjonen av kultur- og historieformidling har siden fortsatt å prege det lille samfunnet.

Interessert i å vite mer? Da kan du gå Kulturstien, der det er satt opp 18 skilt som vil ta deg lengre inn i Eidsfoss sin innholdsrike historie.

Vannfallet, store skogressurser, malmforekomster og mulighetene for transport på omkringliggende vann og vassdrag, har lagt grunnlaget for næringsutvikling på Eidsfoss helt siden middelalderen. Utviklingen skjøt virkelig fart med etableringen av jernverk i 1697, og la grunnlaget for mer enn 300 år med teknologisk og sosial utvikling.

image description
Back to top