Skip to Content

Krafta fra det 17 meter fallet mellom Bergsvannet og Eikern hadde økonomisk betydning, også før jernverkets tid. Allerede på 1300-tallet var det etablert flere møller langs Eidselven.

Rundt midten av 1500-tallet kom den vanndrevne oppgangssaga til Norge. Slike sager var gjerne eid av borgerskapet i byene, som satt på handelsprivilegiene. På Eidsfoss var det to sager i 1545, og disse var eid av en prost i Tønsberg. På 1600-tallt var det opptil tre, og da jernverket ble anlagt, falt sagene og deres privilegier inn under Eidsfos Verk. I 1854 oppførte Verket en mer moderne sirkelsag ved utløpet i Eikern.

Et jernverk etableres

I løpet av 1600-tallet ble det grunnlagt mange jernverk i Norge. På denne tiden kjempet Danmark-Norge og Sverige om hvem som skulle ha den ledende stillingen i Norden, og dette førte til at det ble stadig viktigere for Danmark-Norge å bli uavhengig av svensk jern. Det at både våpen og ammunisjon ble laget av jern, gjorde det til den soleklart viktigste strategiske råvaren. Jernverkene hadde sin første storhetstid i forkant av «Den store Nordiske krig», som brøt ut ved begynnelsen av 1700-tallet. Likeledes var tiden før Napoleonskrigene 100 år senere, en oppgangstid for bransjen. Den tette koblingen mellom jern og krig illustreres ved at alkymistene betegnet grunnstoffet med tegnet , som også symboliserer maskulinitet og krigsguden Mars. Norge hadde gode forutsetninger for jernproduksjon, på grunn av god tilgang på vannkraft, skog og jernmalm.

Masovnen

Masovnen var Jernverkets hjerte. Teknologien var i virkeligheten en forbedret versjon av den gamle metoden med å blestre myrmalm, men masovnen gav mulighet til å produsere jern i en industriell skala. Da jernverkene ble anlagt i Norge på 16- og 1700-tallet, måtte kunnskapene om masovn-produksjonen hovedsakelig hentes fra Tyskland. Det var først da Bergverksakademiet ble etablert på Kongsberg på 1780-tallet at Norge begynte å bygge opp egen kompetanse på området.

Jernmalmen ble først røstet i den nærliggende røsteovnen. Så ble den lagt lagvis med kalk og trekull i masovnen. En belg drevet av fossekraft sørget for at temperaturen ble høy nok til at malmen smeltet. Masovn-mesteren brukte sine sanser for å avgjøre om blanding og temperatur var riktig, og en erfaren mester var avgjørende for et godt resultat. Jernet samlet seg på bunnen av ovnen, mens slaggstoffene fløt opp til toppen. Råjernet ble tappet ut og støpt i åpne eller lukkede former.

I løpet av 1800-tallet møtte de norske jernverkene stadig sterkere konkurranse fra moderniserte utenlandske verk. Den kostnadskrevende prosessen ble derfor vanskelig å forsvare økonomisk, og Eidsfos Verk gikk, i likhet med de fleste norske jernverk, over til å bli et rent jernstøperi. Det vil si at man smeltet om skrap fremfor å produsere eget jern.

Da verden kom til Eidsfoss

Det Eidsfossische Jernværk ble anlagt på Kongens initiativ. Han ga det ærefulle oppdraget til generalløytnant Caspar Herman Hausmann (1653–1718) i 1697. Den vellykkede trelasthandleren og generalen kom fra det tyske hertugdømmet Holstein, som på denne tiden var i union med Danmark-Norge. Hausmann var halvbroren til Ulrik Fredrik Gyldenløve, som var Stattholder i Norge. Det første Hausmann måtte få på plass, var en avtale med Grev Wedel-Jarlsberg, om å overta privilegiene som var knyttet til driften, naturressursene og befolkningen i området. Etter Caspar Hermanns død i 1718, drev hans kone Karen Toller verket til hun døde i 1742. Deres sønner drev det så frem til 1753, da det ble overtatt av Hagemann, som også bygget staselige Gausen gård i Holmestrand. Etter Hagemann var blant annet Bartholomæus Rasch inne på eiersiden, før Cappelen-familien overtok i 1794.

Kull og konflikter

De norske jernverkenes privilegier innebar flere sær-rettigheter. Jernverkseierne slapp blant annet å betale tiende til kongen og de trengte heller ikke å verve soldater til krigen. Eierne av jernverkene hadde rett til å utnytte ressursene i området rundt jernverket og kunne beordre bøndene innenfor cirkumferensen (en radius på ca. 3 mil) til pliktkjøring av malm og trekull. Bøndene i Norge var vant til å være frie og bestemme over eget arbeid og egen jord. Nå ble de tvunget til å levere malm og trekull til jernverket, til priser som var bestemt i København. De mente de fikk dårlig betalt og klagde til Kongen om at kjøringen til og fra jernverket tok mye av deres egen arbeidstid. Det er imidlertid ikke tvil om at kullbrenningen og kullkjøringen også må ha vært en viktig biinntekt for mange småkårsfolk.

Peder og Marie von Cappelen

Drammensborger, trelasthandler og kjøpmann Peder von Cappelen drev Eidsfos Jernverk fra han kjøpte det i 1795 til han døde i 1837. Han drev også flere andre jernverk og sagbruk, i tillegg til en omfattende handelsvirksomhet. Det var en god periode for jernverket på Eidsfoss. Cappelen anskaffet en masovn som kunne gå døgnet rundt, og bygget et bedre veinett i området. I 1824 kjøpte Cappelen opp Kongsberg Jernverk med gruver, skog og sagbruk, og dette skapte gode synergier for Eidsfoss Verk, som taklet motgangstidene bedre enn de fleste.

Peder var gift med Christine Marie, og de to bodde sammen med sine to døtre på hovedgården. Etter mannen døde i 1837, flyttet Madame Cappelen til Christiansfeld i Danmark, for å slutte seg til Brødremenigheten. Derfra drev hun jernverket sammen med sine døtre og svigersønner. Christine Marie er kjent som Norges første kvinnelige botaniker, og hun samlet og registrerte floraen på Eidsfoss. Det resulterte i den håndskrevne floraen; Vildvoxende Planter paa Eidsfoss og Omegn, et verk som har dannet skole for senere floraer. Boken finnes på Botanisk Museum i Oslo.

Tønsberg-Eidsfoss-banen gav nye muligheter

Det var i 1870-årene at Eidsfos Verk gikk gradvis over til å bli en ren støperivirksomhet, og i 1884 blåste man ut Masovnen for siste gang. Da satset bedriften utelukkende på å smelte om skrap i en såkalt Kupolovn i stedet for å lage eget jern. I støperitiden produserte man i tillegg til de klassiske vedovnene, maskiner for landbruket og støpegodsartikler, noe som var populære artikler i borgerlige hjem, som vindussprosser, stakittgjerder og hagemøblement. Vognene til Tønsberg-Eidsfoss-banen, som åpnet i 1901, ble alle produsert på Eidsfoss, og bedriften fortsatte å produsere jernbanevogner på Sundland i Drammen frem til 1968. En virefabrikk, som produserte metallduk (vireduk) til papirindustrien, ble etablert i det tidligere jernstøperiet etter nedleggelsen, og fabrikken eksisterte frem til 1988. I dag er det Markem som holder industrivirksomheten i hevd på Eidsfoss.

Rivningstid og framveksten av et nytt samfunn

Etter nedleggelsen begynte fraflyttingen å gjøre seg gjeldende, og på 1970-tallet var forfallet mer enn tydelig. Verket ønsket å rive flere av bygningene for å bedre utkjøringen fra industriområdet, og planene for en ny fylkesvei innebar at de fleste arbeiderboligene i Bråtagata måtte rives. Dette var foranledningen for at en gruppe entusiaster engasjerte seg. De fikk støtte fra antikvariske myndigheter og anerkjente kunstnere og forfattere, og dannet en stiftelse som skulle ta vare på og skape liv og lys i de gamle husene igjen. Trafikksikkerheten ble løst ved å sette opp fartsdumper og innføre 30 km/t gjennom sentrum, og Stiftelsen til Aktiv Bevaring av Kulturminner og Miljø har siden spilt en aktiv rolle i å legge til rette for mye av den aktiviteten som i dag finnes på stedet. På slutten av 1980-tallet ble det nedlagt et stort arbeid i å sette opp kulturstien, som en del av et sysselsettingsprosjekt, og mange bygninger ble også satt i stand. Kort tid etter ble Hovedgården organisert som en egen stiftelse, så også Eidsfoss Industrihistoriske Samlinger, som etablerte sin utstilling i samarbeid med Vestfoldmuseene i den gamle lagerbygningen ved Eikern. Kombinasjonen av kultur- og historieformidling har siden fortsatt å prege det lille samfunnet.

Interessert i å vite mer? Da kan du gå Kulturstien, der det er satt opp skilt som vil ta deg lengre inn i Eidsfoss sin innholdsrike historie.

Vannfallet, store skogressurser og mulighetene for transport over de omkringliggende vann og vassdrag, har lagt grunnlaget for næringsutvikling på Eidsfoss siden middelalderen. Utviklingen skjøt imidlertid virkelig fart med etableringen av et jernverk i 1697. Etter det fulgte mer enn 300 år med teknologisk og sosial utvikling.

image description
Back to top