Gamlestiftelsen – kampen for å bevare Eidsfoss
Stiftelsen til aktiv bevaring av kulturminner og miljø på Eidsfoss, på folkemunne kalt Gamlestiftelsen, ble etablert 4. mai 1979. Målet var å hindre rivning av de gamle bygningene på Eidsfoss, skape ny aktivitet og gi nytt liv til det lille industrisamfunnet som på 1970-tallet nærmest fremsto som en spøkelsesby.
Det første styret besto av Erling Braathen, Selma Stene, Sidsel Vagnild (kasserer), Maren Nilsen (sekretær) og Fred Nordseth (formann). Varamedlemmer var Taave C. Nilsen og Lillan Thunberg.
Siden etableringen har utallige timer med frivillig innsats lagt grunnlaget for Eidsfoss slik vi kjenner stedet i dag. Dugnadinnsatsen er anslått til over 35 000 timer. I dag finnes det rundt 60 verneverdige bygninger knyttet til verkets historie, og Stiftelsen Gamle Eidsfos har ansvaret for 16 av dem.
Rivingstruet på 1970-tallet
På 1970-tallet var Eidsfoss preget av nedgangstider. Mange hus sto tomme, Bråtagata var forfallen, og naturen hadde begynt å ta tilbake de gamle arbeiderboligene.
I 1977 vedtok bygningsrådet i Hof kommune, etter søknad fra Eidsfos Verk, at tre av arbeiderboligene i Bråtagata skulle rives. Vedtaket fikk også enstemmig støtte fra kulturstyret. Senere samme år ble bakeriet revet, og det samme skjedde med brygga på Kølabånn. Eidsfos Verk hadde dessuten planer om å sanere arbeiderboligene på Gata og Hauane.
Rivningstrusselen utløste et lokalt engasjement. Noen ønsket å rive, andre ville bevare, mens mange forholdt seg avventende. Uansett var forutsetningen at dersom bygningene skulle bevares, måtte de tas i bruk og få nytt liv – de kunne ikke stå og forfalle år etter år.
Et viktig gjennombrudd kom da Riksantikvaren engasjerte seg. I 1978 ble Eidsfoss definert som «en unik industrihistorisk enhet», bestående av arbeiderbebyggelsen i Bråtagata, Gata og Hauane, samt verksområdet og Hovedgården. Fylkeskonservator Erling Eriksen sluttet seg til denne vurderingen.
Fra engasjement til stiftelse
Rundt juletider i 1978 inviterte Fred Nordseth en gruppe bevaringsengasjerte personer til et møte, blant annet med mål om å etablere et interimstyre for en mulig stiftelse. Omtrent 20 personer møtte opp. På møtet ble det også presentert en planskisse for Bråtagata, utarbeidet av arkitektfirmaet Planteknisk Institutt i Oslo.
Etter hvert utviklet stiftelsen en overordnet plan for hele Eidsfoss. Tanken var at de historiske bygningene skulle bevares gjennom aktiv bruk. Planene omfattet blant annet boliger, kafé, jernverkmuseum og skolemuseum, samt arenaer for husflid og kunsthåndverk, musikk, foredrag og andre arrangementer.
Man ønsket ikke bare å bevare bygningene, men å skape et levende Eidsfoss. Som en del av dette arbeidet ble det også besluttet å gjeninnføre Eidsfoss-dagen.
En lang kamp for bevaring
Kampen om Eidsfoss fortsatte med stor styrke de neste årene. Motkreftene var først og fremst Eidsfos Verk og Statens vegvesen, men også lokale politikere ønsket å rive deler av bebyggelsen.
Etter hvert kom det nye krefter inn i vegvesenet, og holdningen endret seg. Bjørn Schøye i Statens vegvesen skisserte en såkalt strategi C-løsning på de trafikale utfordringene, med gangfelt kombinert med opphøyde gangfelt. Dermed ble det mulig å kombinere hensynet til trafikksikkerhet med ønsket om å bevare den historiske bebyggelsen.
Også Verket endret etter hvert holdning, selv om bevaringen av husene i nr. 46 og 47 lenge hang i en tynn tråd.
Etter en beinhard kamp som strakte seg over mer enn tre år, ble resultatet bevaring fremfor rivning.
Det lokale engasjementet som startet på 1970-tallet, la dermed grunnlaget for det Eidsfoss vi kjenner i dag – et levende kulturmiljø der historien ikke bare er bevart, men fortsatt brukes og oppleves.
Kontakt
Fred Nordseth
Epost: fred.nordseth@gmail.com
Tlf: +47 958 72 618
