Skip to Content

Kullbrenning foregikk i hovedsak i skogsområdene omkring Eidsfoss, men navnet Kølabånn tyder på at brenning av trekull også foregikk her. Det er fortalt at da husmødrene i gammel tid hang ut hvitvasken til tørk i Bråtagata, irriterte de seg kraftig over den svarte røyken fra Kølabånn.

For å lage jern trengte man fossekraft, jernmalm og kull. Innenfor cirkumferensen, et område som strakk seg ca. 3 mil i hver retning og innbefattet omtrent 300 gårder, hadde bøndene pliktkjøring av malm og kull til Jernverket. Prisene på kull og transport ble bestemt av Kongen i København, og var i flere omganger gjenstand for uenighet. «Kølabrenneren» og «Kølakjøreren» var nederst i verkssamfunnets hierarki, men kullbrenningen ga også en kjærkommen ekstrainntekt for småbøndene i regionen. På slutten av 1800-tallet gikk man imidlertid helt over til steinkull og koks, og dermed var en tohundre års tradisjon med trekullbrenning over.

Overflaten på en «kullmile» er tettet med for eksempel leire eller jord. Milen har en tenningskanal i midten og lufteåpninger på sidene. Mangelen på luft under brenning, gjør at kun sevjen og vannet fordamper. Temperaturen må ikke bli for høy slik at trevirke brenner opp, og dette reguleres ved å endre tilførselen av oksygen via luftekanalene. En kullmile brenner i 12-16 dager, og i løpet av denne tiden fordobles brennverdien. Samtidig forsvinner rundt 40 prosent av trevirkets volum. En mile ga ca. 9 læster (=lass) med kull og i året trengte Verket omtrent 10000 lass. Dette ble hovedsakelig kjørt på vinteren til Eidsfoss med hest og slede, og lagret i de store kullhusene.

Tønsberg-Eidsfoss-banen

Opphøyningen på Kølabånn viser at her endte jernbanetraseen for Tønsberg-Eidsfoss-banen. Fra midten av 1900-tallet ble Kølabånn blant annet brukt som lagringsplass for plank som ble skåret på saga et steinkast unna.

Stadshauptmand Schwartz

Foto: Buskerud Fylkesarkiv. Håndkolorert av Bjørn Vangen

Etter 64 år på Eikerns bunn og to mislykkede hevingsforsøk, ble det gamle dampskipet Stadshauptmand Schwartz (1903) hevet den 28.oktober 1995. Skipet ble produsert (i deler) ved Drammens Jernstøperi og mek. Værksted og hadde navn etter jernverkseier* og Stadshauptmand Johan Jørgen Schwartz*1873-1879. Delene ble fraktet med tog fra Drammen til Tønsberg og videre til Eidsfoss og montert her på Kølabånn. Skipet var den gang eid av Ekerns Dampskibsselskap, som hadde som formål å drive passasjer- post- og frakttrafikk på Eikern. I dag er det Foreningen Eikerns Dampskipsselskap som eiere båten, og som setter den i stand som «et kulturminne på land»

Foto: Anno Museum Musea i Nord-Østerdalen fotoarkiv. Håndkolorert av Bjørn Vangen

Videoklippet er hentet fra en film av Christian Erik Nordby. En DVD-versjon i full lengde, der det følger med et hefte med informasjon, kan du få kjøpt på Eidsfoss landhandel.

For mer informasjon

om Stadshauptmand Schwartz

Under: Film av Christian Erik Nordby, med utdrag fra hans film om Stadshaupmanden, som fås kjøpt på Eidsfoss landhandel.

image description
Back to top