Elva mellom Bergsvannet og Eikeren har et fall på 17 meter, noe som siden middelalderen av, har blitt utnyttet til kvernhus (møller), og fra 1500-tallet av, til sagbruk. Da Eidsfoss jernverk ble anlagt i 1697, ble vannet demmet opp og ledet inn i et system av renner og luker til vannhjul som ga liv til verkstedenes og «hyttenes» blåsebelger og hammere. Selve masovnen var også avhengig av vannkraft.
Demningen ved Bergsvannet ble først bygget i tre. Mens Bergsvannet steg, klaget bøndene over tap av dyrkbar jord. Jernverket inngikk derfor i 1720-årene et «vennlig forlik» med bøndene om en årlig erstatning – en ordning som har vart helt opp til våre dager. En ny demning i sement kom på begynnelsen av 1900-tallet.
Fra her vi står nå ser vi store, tilhogde steinblokker langs venstre elvebredd. Dette er restene av stangjernhammer-hytta. Den var, ved siden av masovnen, den viktigste produksjonshytta på jernverket. Videre nedover elva finnes fremdeles flere ruiner og spor etter jernverkets forskjellige bygninger.
Dette kartet fra 1874, viser hvordan industriens bygninger var plassert langs Eidselva i jernverkstida. Bakgrunnen for plasseringen var først og fremst styrt av behovet for tilgang på fossekraft. Da jernverksdriften ble faset ut, ble også bygningene flyttet, og AS Eidsfos Verk gikk over til å bli et jernstøperi, som smeltet om skrap i såkalte kupolovner.
På denne akvarellen fra 1875 ser vi hammerhytta fra elven.
Ukjent kunstner. AS Eidsfos Verk/Riksarkivet.
Lenger ned i elven ser vi mølla og det som sannsynligvis var et sagbruk og lengst bak skimter vi de tre kullhusene. Til venstre ser vi omtrent halve Bettumverkstedet.
