Slik kan det ha sett ut her på 1700-tallet, da industrien lå langs elven. I venstre hjørne ser vi Bettumverkstedet.
(Illustrasjon av Marianne Karlsen)
I jernverkstiden lå alle driftsbygningene til industrien langs elva, da stangjernhammere, masovnen, møller og sager ble drevet av direkte fossekraft. I dag er Bettumverkstedet det best bevarte eksempelet på en driftsbygning fra jernverkstiden på Eidsfoss. Det ble bygget ca. 1780, og er en såkalt kleinsmidde, av tysk for «liten smie». Den lå strategisk til, nær stangjernhammerne, der råjernet fra masovnen ble banket ut til stangjern ved hjelp av fossekraft. Dette var et etterspurt halvfabrikata som smiene var avhengig av. Det var derfor en svært viktig produksjon for jernverket. Bak hammerhytta lå kullhusene, der kullet til jernproduksjonen ble lagret. I Bettumverkstedet laget man spiker og beslag, samt redskaper og materiell det var behov for i jern-, trekull- og malmproduksjonen. Siden slutten av 1800-tallet, da Eidsfoss jernverk gikk over til å bli et rent støperi, ble bygningen brukt som modellverksted. Da fikk bygningen sitt nåværende navn, etter Hans Bettum, som laget tremodeller til flere av de populære støpejernsovnene som ble produsert her.
På dette kartet fra 1860-årene ser vi hvordan bygningene var bundet sammen av bruer og vannrenner i et industrielt system med masovnen som fokalpunkt. Når jernproduksjonen ble faset ut på slutten av 1800-tallet, ble de fleste driftsbygningene demontert og flyttet lenger nedstrøms, der industrien ligger i dag. Bettumverkstedet er et unntak.
I dag holder «Fruene i Smia» til på Bettumverkstedet. De tilbyr strikk- og vev med mer. Se mer nedenfor.
