Skip to Content

Den siste formann

Tekst og bilder: Christine Rødal

Jeg møter Åge Kristensen (69) i det lille, røde trehuset på Gata. Mannen er stor i det lille inngangspartiet. Inne er det trangt og koselig. Det er mange minner på veggene, gamle bilder, rutetider, og en stor tiur. Åge har alltid vært opptatt av historie, og han har mange historier å fortelle selv. (Forsidebilde: Kyrre Aashamar)

Åge har bodd hele sitt liv på Eidsfoss og vokste opp på et lite småbruk i Hovet, den lille perlen som alle Eidsfossinger drømmer om. Faren forpakta det lille småbruket for Eidsfos Verk i tillegg til at han jobba i Støperiet og var skogsarbeider for Verket. Åge vokste opp med to søstre og begynte å jobbe på Eidsfos Verk i 1964. I generasjonen før han var det ikke spørsmål om noe annet. Da måtte du bare begynne på Verket og være glad for det! Etter realfaglinja starta Åge som lærling i det som het Vire- og metalldukfabrikken. Her jobba han i 25 år til fabrikken ble avvikla og han ble ansatt som lagerarbeider og truckfører på Eidsfos Verk. I dag er han pensjonist og har bodd de siste 20 åra på Gata med kona Anne-Marie. Hun sitter sammen med oss på det hjemmekoselige kjøkkenet og skyter inn en lystig kommentar i ny og ne.

Åge røyker Blå Petterøes og har rutete skjorte med penn i skjortelomma. Det er ingenting annet enn Anne-Marie og jeg som forstyrrer med spørsmål og kakespising. Formannen sjøl er dypt konsentrert i historien, håndskrevne nedtegnelser og tilbakeblikk på folk og steder. Fra han var ung har han likt å prate med gamle folk, naboer og de eldre i Arbeiderforeningen. Han har mye på hjertet og vil gjerne dele med «oss unge».

Åge er brennende opptatt av historien på Eidsfoss. I dag prøver vi å fokusere på arbeiderbevegelsen. Han forteller om Verkets andre glanstid mellom 1910 og 1930. Da var det omkring 200 ansatte på Eidsfos Verk, med koner og familie ble det mer enn 400 innbyggere. Det var også på denne tida at arbeiderne begynte å organisere seg. Under slagordet «Samhold gir styrke» kjempet de for bedre arbeidsvilkår og mot de store klasseforskjellene. Første gang arbeiderne gikk 1.mai-tog i Eidsfoss var i 1909. Da samlet de seg under parolen «8-timers arbeidsdag» og gikk forbi verkseierboligene Bekken og Hovedgården, kun for å vise seg for makthaverne. Deretter gikk de videre den snaue mila mot Hof. På halvveien møttes de to togene, og sammen gikk de til Hof Arbeiderforenings lokale på Nyhus. Der var det alltid feiring med dans og fest til de små timer. «Men det var jo før vår tid det da, Åge!» Anne-Marie hjelper mannen med å holde tunga rett i munnen.

Fagforeninga Eidsfoss Jern og Metall ble stifta i 1904 og Eidsfoss Arbeiderforening ble stifta i 1906. Åge har vært formann i begge. De to foreningene var sterkt knyttet sammen, og inntil 1959 var et medlemskap i Jern og Metall ensbetydende med at du måtte melde deg inn i Arbeiderforeningen.

Med armene i kors over den rutete skjorta forteller Åge videre om arbeiderbevegelsen på Eidsfoss. Den var mektig og den stod sterkt i det lille jernverkssamfunnet. Derfor var det ingen bønn om å bli medlem i Fagforeninga eller ei. Når du var ferdig med lærlingetida på 3 måneder på Verket, da meldte du deg inn i Eidsfoss Jern og Metall. Sånn var det bare. Åge har vært i styret i 32 år, og av disse satt han 17 år som formann. Eidsfoss Jern og Metall ble lagt ned i 1998, men Eidsfoss Arbeiderforening eksisterer fortsatt i navnet, med 20 gjenlevende medlemmer. Og det er her Åge er den siste formann. Eller som han sier selv med et lite smil «Jeg er jo fortsatt formann da!».

Tida flyr og vi må bryte opp. Her er det så mange historier at jeg må komme igjen. Jeg kikker meg over skulderen og ser tilbake på den lille, røde arbeiderboligen med hvite blondegardiner og røde pelargoniar i vinduskarmene. Den siste formann har ikke talt for siste gang.

image description
Back to top