Stiftelsens fulle navn er Stiftelsen til aktiv bevaring av kulturminner og miljø på Eidsfoss, og ble etablert 4. mai 1979. På folkemunne omtales den ofte som Gamlestiftelsen. Den ble dannet for å hindre rivning av de gamle husene på Eidsfoss, samt skape ny aktivitet og gi nytt liv og lys til den lille byen, som på 1970-tallet fremsto som en spøkelsesby. Det første styret besto av: Erling Braathen, Selma Stene, Sidsel Vagnild (kasserer), Maren Nilsen (sekretær) og Fred Nordseth (formann). Varamedlemmer: Taave C. Nilsen og Lillan Thunberg.
Dugnadsinnsatsen fram til i dag er anslått til vel 35 000 timer, noe som har bidratt sterkt til slik Eidsfoss fremstår i dag, med omtrent 60 verneverdige bygninger som er knyttet til verkets historien. Stiftelsen Gamle Eidsfos har ansvaret for 16 av disse.
Rivingstid
På 1970-tallet opplevde Eidsfoss nedgangstider og husene var i stor grad fraflyttet. Bråtagata så rett og slett falleferdig ut, og naturen hadde begynt å ta over de gamle arbeiderboligene. I 1977, etter søknad fra Eidsfos Verk, vedtok bygningsrådet i Hof kommune at tre av arbeiderboligene i Bråtagata skal rives. Dette får tilslutning fra et enstemmig kulturstyre. Bakeriet ble revet senere samme år, det samme gjaldt for brygga på Kølabånn. Verket hadde også intensjon om å sanere arbeiderboligene på Gata og Hauane.
Dette skapte et lokalt engasjement – for å hindre rivning og blåse nytt liv i stedet. Noen av innbyggerne var for å rive, andre ville bevare og mange satt på gjerdet. Forutsetningen for å bevare var uansett at noe må skje, slik at ikke bygningene stod falleferdige år etter år! Riksantikvaren kom på banen, noe som var viktig for kampen. De definerte i 1978 Eidsfoss som en unik industrihistorisk enhet, bestående av arbeidermiljøene Bråtagata, Gata og Hauane samt verksområdet og Hovedgården. Fylkeskonservator Erling Eriksen delte Riksantikvarens oppfatning.
Ved juletider 1978 inviterte Fred Nordseth bevaringsvennlige personer til et møte, bla. med formål om å danne et interimstyre for en potensiell stiftelse. Ca. 20 personer møtte, og en planskisse for Bråtagata, tegnet av arkitektfirmaet Planteknisk Institutt fra Oslo, ble lagt frem. Stiftelsen laget etter hvert en overordnet plan for hele Eidsfoss, som innebar aktiv bruk av bygningene til følgende formål: leiligheter, kafé, jernverkmuseum og skolemuseum, arenaer for husflid og kunsthåndverk, musikk, foredrag og arrangementer. Man bestemte seg også for å gjeninnføre Eidsfoss-dagen.
Kamp om bevaring
Kampen om bevaring tiltok i følgende år. Motkreftene var først og fremst Verket og Statens vegvesen, men også politikerne ville rive. Da yngre folk trådte inn i høyere stillinger i vegvesenet, snur denne etaten. Vegvesenets Bjørn Schøye skisserte en såkalt strategi C-løsning angående trafikale utfordringer; gangfelt kombinert med opphøyde gangfelt. Det samme gjorde etterhvert også Verket, selv om bevaring av nr. 46/47 lenge hang i en tynn tråd. En beinhard kamp som går over en drøy treårsperiode endte med bevaring.
