Masovnen lå hvor det i dag er parkeringsplass. Den var jernverkets hjerte, der hvor selve råjernet ble fremstilt. Masovnen var en industriell versjon av den eldre metoden med å smelte ut jern fra malm i en såkalt rennherd. Jernmalmens smeltepunkt på omtrent 1540o C, krevde at ovnen ble utstyrt med en vanndrevet blåsebelg. Jernmalmen ble først varmebehandlet i røsteovnen og hakket opp i mindre biter, før den ble lagt lagvis med trekull i masovnen. Kalk ble tilsatt ved behov. Masovnen gikk kontinuerlig i to til tre år av gangen.
Teknologien og ekspertisen ble i den første tiden hentet fra Tyskland, og kunnskapen ble gjerne overført fra far til sønn. Først da Bergverksakademiet på Kongsberg ble etablert i 1757, utviklet Norge egne fagmiljøer på relevante områder som metallurgi. I løpet av 1800-tallet opplevde de norske jernverkene stadig sterkere konkurranse fra utlandet, særlig England og etter hvert USA. Den lange fredstiden gav samtidig lav etterspørsel. På Eidsfoss ble jernproduksjonen faset ut i løpet av 1880-årene, da man i likhet med de fleste norske jernverk gikk over til å bli et rent jernstøperi. Det innbar å smelte om skrap i kupolovner fremfor å fremstille eget jern. De siste ovnene ble produsert på Eidsfoss i 1961
Bruer og vannrenner binder det hele sammen
På dette kartet fra slutten av jernverkstiden, ser vi hvordan masovnen og de andre driftsbygningene var knyttet til et system av vannrenner, som gav kraft til vannhjul som drev blåsebelger, eller sørget for innlagt vann, noe man hadde behov for i mange av prosessene. Vi ser også at ovnen var forbundet med kullhusene via en bro, som også lå i forbindelse med røsteovnene (de to runde bygningene på hver side av broen. I røsteovnene ble malmen brent slik at den ble sprø og kunne hakkes opp i mindre biter, noe som var en forutsetning for at prosessen i masovnen skulle fungere. Kullhuset som lå nærmest masovnen og røsteovnene, var et mellomlager for råvarene til masovn- og røsteovn-prosessene, nemlig kalk, kull og malm. Det lå igjen i forbindelse med kullhusene i overkant. Det var behov for mye lagerplass til kull, ettersom det ble fraktet på isen på vinteren. Hele sommerens behov måtte altså lagres her.
Verksområdet
Bygningene inne på verksområdet er industribygg som er bygget før og etter andre verdenskrig. Mange av disse er verneverdige. Blant annet den to-etasjers, gule trebygningen som fungerte som Spisesal for arbeiderne (1945).
Blåskuret (1945) eller Blekkverket var delelager og den originale lager- og hylleinnredningen er fortsatt intakt. Det gamle sykkelskuret til Verket står fortsatt bak «Smia» til Knut Dahl og benyttes som garasje av knivsmeden.
I dag er det ulike og småbedrifter som holder til på området. Blant annet de mekaniske verkstedene Markem og Botnetank.
Et av de flotte murbyggene, Pusseriet, brukes som atelier av skulptøren Harald Oredam.
Snekkerverkstedet (ca. 1880)
Det meste av materialer og deler til de ulike bygningene ble laget på Snekkerverkstedet. I tillegg ble det laget og reparert verktøy som ble brukt på Verket. I dag er det kunstgalleri og turistkontor, men det brukes også som konsertlokale. Mange av de gamle maskinene fra Snekkerverkstedet står fortsatt igjen som en del av kunstutstillingen.
Lageret (ca. 1890)
Et av de eldste lagerlokalene på området som i dag huser Eidsfoss Industrihistoriske Samlinger (EIS). Museet belyser framveksten av jernverksamfunnet og viser ulike produkter som er laget på Eidsfoss gjennom utstillingen «Glimt fra jernverksdrift og ovnsstøping på Eidsfoss». De har blant annet en stor samling gamle ovner. EIS er en del av Nord-Jarlsbergmuseene/Vestfoldmuseene.
Malerverkstedet (ca. 1900)
Malerverkstedet ble bygget opp av gamle materialer fra masovnen som ble revet i 1880-årene.
Kontoret (1940)
Denne hvite trebygningen med forseggjorte utskjæringer ved vinduene har vært både direktørkontor, verksmesterkontor, materialforvalterkontor og tegnesal. I kjelleren var stedets kommandosentral og luftvernsirene. I dag er det den lille bedriften Cordina A/S som holder til her.
Vanntårnet (1901)
I tilknytning til Kontoret står vanntårnet som forsynte damplokomotivene på jernbanen med vann.
Vaktbua (1941)
Her stod stemplingsuret til Verket og det fortelles at arbeidernes koner fikk utdelt arbeidernes lønninger annenhver fredag. Gjerdet rundt verksområdet ble satt opp under krigen, sannsynligvis for å hindre spionasje og uønsket adgang.
Smia (1991)
Oppført der det gamle mekaniske verkstedet til Verket, som brant i 1934, stod. Disponeres i dag av knivsmeden Knut Dahl.
Den mektige masovnen lå her hvor det er parkeringsplass i dag. Den var sentrum for produksjonen av råjern i jernverkstida. Den brant døgnet rundt i årevis om gangen, og forbrukte enorme mengder med trekull.
Illustrasjon: Marianne Karlsen
