Vil du lære mer om Eidsfosshistorien og samtidig nyte en gåtur i vakre og naturskjønne omgivelser? Da kan du gå deg en tur langs kulturstien. Den lange ruta er i overkant av 2 km på små grusveier og skogstier, mens den korte er ca 1,2 km. Det er selvsagt ingen skam å snu. Kulturstien er en reise gjennom århundrene, der du tas gjennom de ulike periodene, fra før jernverket ble anlagt, den spede begynnelse på 1600-tallet og opp til de siste støpejernsovnene ble produsert på 1960-tallet. God tur!
1. Sentrum
Bråtagata er navnet på stedet der de gamle arbeiderboligene ble bygd til arbeiderne i perioden 1700 – 1900. Først bare med en etasje, men ettersom det kom flere arbeidere og familiene vokste, ble det bygget to etasjer (1910-1912). Navnet Bråtagata kommer fra ordet «Bråta» som betyr fruktbar mark/jordlapp. Jorda ovenfor arbeiderboligene er nemlig svært fruktbar pga vannet som renner over fjellet og tar med seg ulike næringsstoffer. I Bråtagata 49 ligger Postkontormuseet. Postkontoret på Eidsfoss ble flyttet fra Maren Nilsens uthus på Kleiva i 1984 og lagt ned i 1997. Her inne er alt som da postkontoret åpnet.
Butikken, Norges eldste landhandel i drift, ble startet i 1868 og lå da i postkontormuseets lokaler inntil det ble flyttet til dagens lokaler i 1888. Fram til 1960 var dette Verkets egen butikk. Her var det vanlig at arbeiderne kunne avskrive varer fra lønna.
2. Hauane
Skolen ble drevet av Verket til det ble kommunal skole i 1875. Den første verksskolen kom allerede på 1700-tallet, og fra 1750 var det pålagt jernverkene at dersom det var mer enn 30 unger ved et jernverk måtte de ha egen skole og lærer. På Hauane har det også vært bibliotekfilial fram til 2005, og i dag holder Prosjekt Eidsfoss Utvikling og Jernverket Eidsfoss (Vestfoldmuseenes virksomhet) til her. Den gamle skolen huser også et skolemuseum og utstillingen om Rakel Seweriin.
Hauane er også et av de tre arbeiderstrøkene på Eidsfoss, med bygninger fra 1700-tallet. Den brunbeisede toetasjes bygningen på andre siden av skolebygningen heter Pynten, og var gjestegiveri i gamle dager. Kullskriveren, som vurderte kvalitet og pris på kullet som bøndene kjørte til Verket, bodde her. Den hvitmalte villaen som ligger på nedsiden av Skolestua, er en rekonstruksjon av Bekken, som var navnet på villaen til Thon-familien, som eide Verket sammen med Schwartzene rundt 1900. Alle disse bygningene er i dag i privat eie. Vis hensyn.
3. Industriområdet
Masovnen, som var jernverkets hjerte, lå omtrent der parkeringsplassen i sentrum ligger i dag. Masovnen var den viktigste driftsbygningen og noe av det første som ble oppført da jernverket ble etablert i 1697. Masovndriften ble imidlertid faset ut i 1880-årene, og Eidsfos Verk A/S gikk over til å bli et støperi, som smeltet om jernskrap i en såkalt Kupolovn i stedet for å produsere eget jern. Etter at støperiet ble lagt ned i 1961, ble det etablert Virefabrikk i bygningen. Vire er finmasket metallnett som det er behov for i papirindustrien.
Da bedriften gikk over til å bli å bli et rent jernstøperi, ble også vannkraften faset ut til fordel for dampmaskiner og etter hvert elektrisk kraft. Etterhvert som elven mistet sin betydning som energikilde, ble produksjonslokalene langs elven plukket ned og nye satt opp lenger nedstrøms, der flere fortsatt står. Det er også her du finner den moderne industrien på Eidsfoss i dag.
4. Badet, Hallen og Kraftverket
Her finner du et tun med mange interessante historiske bygninger. Badehuset ble oppført i 1908 som fellesbad for arbeiderfamiliene. Det var et stort løft for de hygieniske forholdene. Året etter ble det nye forsamlingshuset Eidsfos Hall eller Hallen, oppført. Fru Verkseier Trine Schwartz, født Anker, finansierte det men satte som krav at huset ikke ble brukt til politisk virksomhet. I den lille røde bygningen ved siden av badehuset, var det et oppdrettsanlegg for ørretyngel som var i drift til ca. 1975.
et nytt, moderne kraftverk ble satt opp i 1915, ettersom det gamle brant ned til grunnen i 1914. Det hadde tunell gjennom fjellet til Bergsvannet. Utover på 1920-tallet fikk arbeiderboligene også innlagt strøm. På plassen her står det i dag en scene, der det holdes konserter og arrangementer. Det er i dette området faste arrangementer som Eidsfoss-festivalen, Steintreffet og Lyckliga Gatan finner sted hvert år.
5. Hovedgården og Hagen
Hovedgården ble trolig bygget som en liten bolig for fru Karen Toller og Caspar Hermann Hausmann under oppbyggingen av Eidsfos Jernverk på 1700-tallet. Det ble i begynnelsen trolig kun brukt som sommerhus. Hovedbygningen, slik den fremstår i dag, ble sannsynligvis bygget i 1740-årene og andre etasje tilføyd i 1770-årene. Bygningene ble fredet som de eneste på Eidsfoss i 1922. I 1987 flyttet den siste verkseieren Hans Jørgen Schwartz ut, og tre år senere ble Eidsfos Hovedgård en stiftelse. I dag tilbys det både servering og selskaper på Hovedgården. Det er i tillegg et populært lokale for kunstutstillinger.
Barokk- og renessansehagen ble sannsynligvis anlagt av Hausmann så tidlig som på 1700-tallet. Under verkseier Cappelen på 1800-tallet ble det etablert et parkanlegg i romantisk stil. I hagen finnes blant annet russisk furu og andre innførte tresorter. 4 av i alt 16 parterrer ble satt i stand på 1990-tallet.
6. Eidsfos kirke
Eidsfos fikk egen kirke i 1904. Den ble bygget i perioden 1902-1904 av byggmester Andreas A. Kolstad. Arkitekt ar P.A.H. Sinding-Larsen. Det var verkseierne og arbeiderne selv som samlet inn penger til kirken, blant annet gjennom «kirkeskatt». I 1957 ble kirken gitt i gave fra Eidsfos Verk til Hof kommune.
Det er opparbeidet ny sti mellom kirken og Hovedgården, som tar deg forbi det gamle gravstedet til Schwartz-familien. Denne typen gravsteder utenfor kirkegården, markerte familiens rang. Området var under Cappelen, del av en romantisk landskapspark. Hvis du følger stien mot Hovedgården, kommer du ut i den doble Eikealléen som i tidligere tider var hovedveien til Verkets administrasjon.
7. Kølabånn
Kølabånn henspiller på at det ble lagret eller brent kull i såkalte kullmiler her. Jernverket krevde enorme mengder trekull for å lage og forme jern. i Årene rundt 1900 gikk det båt til Vestfossen herfra, en tradisjon MS Eikern har tatt opp på utvalgte søndager på sommeren, da det tilbys turer med forskjellig tematikk
Etter 64 år på Eikerns bunn og tre mislykkede hevingsforsøk ble det gamle passasjerskipet hevet med stor brask og bram 28.oktober 1995. I dag ligger den som «et kulturminne på land» eiet av Foreningen Eikerns Dampskipselskap som jobber med restaureringen av skipet.
Stadshauptmand Schwartz ble montert på Kølabånn og fikk navnet etter daværende verkseiers Paul L. Schwartz sin far – Stadshauptmand Johan Jørgen Schwartz. Hovedaksjonærer i «Ekerns Dampskibsselskap» var Eidsfos Verk og Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted. Formålet var å drive passasjer- og frakttrafikk på Eikern. Dampbåten var registrert for 102 passasjerer, med to klasser og et mannskap på tre. Den gikk i rute, med flere stoppesteder, mellom Eidsfoss og Vestfossen fra 1903 til 1926 da selskapet gikk konkurs. Den staselige båten sank ved jernverkets brygge i 1931, etter å ha ligget fem år som skrapjern. I dag kan du se modell av skipet i den gule stua på Gamle Eidsfos Kro.
8. Eidsfossen og Eidselva
Elva mellom Bergsvannet og Eikern var helt sentral i jernverkstiden. De tre fossene Dagseid-, Thokke- og Prestebolsfossen hadde et samlet fall på 17 meter. Dette gav blant annet kraft til å drive belgene som blåste liv i masovnen og slaghammerne. I tillegg førte diverse vannrenner vannet inn i verkstedene. Derfor lå industrien langs elva i jernverkstiden. Fra demningen og nedover langs elven kan du fortsatt se rester etter dette.
Under finnes linker til noen eksempler på de severdighetene du kan oppleve langs kulturstien. Her finner du alle
Kulturstien ble oppført på begynnelsen av 1990-tallet og er for tiden i en opprustningsfase. 18 skilt med illustrasjoner forteller om den spennende jernverkshistorien langs den totalt 3 km lange stien.
Velkommen til en tidsreise til fots!
